Er det å tro selvbedrag?

( Fra boka: 'Våg å tenke, våg å tro'-Ønsketenkning, Øyvind Gaarder Andersen; Global Misjon)

En brevveksling mellom A. Sheldon Vanauken og B. C.S.Lewis

1. brev. Å tro -selvbedrag?
A. Jeg ønsker å lære Gud å kjenne. Da må jeg på en måte tro at det går an, og at det går an å finne ut hvorvidt kristendommen er sannheten. Selv om jeg ønsker å finne det ut, er det noe annet som sier: å ville tro er veien til selvbedrag. Ærlighet er bedre enn lettvint trøst. Å ha mot til å stå ansikt til ansikt med det faktum at mennesket kanskje ingenting betyr for den Makt som skapte solsystemet?
B. Din posisjon var den motsatte av min: Jeg håpet i det lengste at kristendom ikke var sannheten. I det minste var det mitt bevisste ønske. Kanskje du mistenker at jeg hadde et underbevisst ønske av et helt annet slag, og at det var disse som til slutt slo inn. Sant, men da kan jeg like gjerne lure om det under ditt ønske om å finne det ut, lurer et ubevisst ønske om ikke å gjøre det. Dette viser vel at psykologi-tenkning er totalt verdiløst, når det skal avgjøres om noe er sant eller ikke.
Begrunnelse for dette: a) Man kjenner aldri alle sine ønsker. b) I meget store spørsmål, slik som dette, er selv ens bevisste ønsker nesten alltid engasjert for eller i mot. Det eneste man kan si med sikkerhet, er at den forestillingen at 'alle skulle ønske at kristendommen var sann' -og at alle ateister er modige mennesker, som har aksepterte nederlaget for sine dypeste ønsker -er feilaktig.
Tror du folk som Hitler eller Stalin ville ha blitt glade om de hadde våknet en morgen og forstått at de ikke var sine egne herrer, at de hadde en Herre og dommer over seg, at det ikke fantes noen steder, ikke en gang i det innerste gjemmested i deres hjerner, der de kunne si til ham: 'Adgang forbudt! Privat mark!' Deres første reaksjon skulle blitt den samme som min: raseri og skrekk.

A. Er ikke det å tro på Gud egentlig bare ønsketenkning, et utslag av dype ønsker og behov, bevisst eller ubevisst? Er det ikke en flukt fra virkelighetens absurditet, slik Camus uttrykker det. En form for narkotika for å døyve frustrasjonen om at alt egentlig bare er materie, energi og tilfeldighet? En psykologisk krykke man tyr til, fordi man ikke er modig nok til å akseptere 'nederlaget for sine dypeste ønsker'?
B. Den ateistiske tankegangen er i høyeste grad et tveegget sverd, for i neste øyeblikk kan det vendes mot den som selv bruker det. Den troende kan spørre tilbake: 'Mon tro om ikke din gudsfornektelse er et utslag av ubevisste ønsker, en flukt fra virkeligheten, fordi du selv vil være herre på teppet? Er det slik at du prøver å flykte fra det faktum at du en dag skal avlegge regnskap for en allvitende Gud? Kanskje din agnostisisme eller ateisme er en psykologisk krykke du benytter for å fortrenge denne sannheten?

2. brev: Tro eller bevis?
A. Hvorfor krever Gud så mye av oss? Hvorfor krever han denne anstrengelse å tro? Om han gjorde det klart at han finnes, like klart som en soloppgang, ville vi ikke da være ganske lykkelige over å få velge ham og hans lover? Hvorfor skulle den rettmessige bruk av vår frie vilje innebære denne frykt for intellektuell uærlighet?
Hvis jeg visste ut over all rimelig tvil at kristendommen var sann, måtte min kamp for alltid deretter gå ut på å bøye min stive nakke. Men likevel, ville jeg ikke akseptere det å ydmyke seg framfor Mesteren fremfor det å slippe det forferdelige å slutte å være til, å bli et ingenting etter døden?
Hva mer er: kunnskapen om at Jesus i virkeligheten var Herren, ville ikke bare være en behagelig nyhet, som skulle oppfylle noen av våre ønsker. Det ville på en overveldende måte bety .. at materialismen er er feiltakelse og noe stygt .. og .. fremfor alt at det gode og vakre vil overleve.

B. Jeg tror ikke at det finnes noe bindende bevis (som Euklids) på kristendommen, like lite som på materiens eksistens og ikke heller på den gode viljen og ærligheten hos mine venner. Jeg tror at alle tre er mer sannsynlige enn alternativet.
Og hvorfor gjør ikke Gud det demonstrativt klart for oss? Er det så sikkert at han er interessert i en form for teisme, som ville være en tvungen logisk tilslutning til et avgjørende argument? Er vi interessert i det når det gjelder våre personlige spørsmål? Jeg ønsker at mine venner skal tro jeg er hederlig, uten bevis. Det ville ikke være noen tillit i det hele, om han ventet på vanntette bevis. . Det er som den forkledde prinsen i eventyret, som vinner heltinnens kjærlighet før hun vet at han er noe mer enn en tømmerhogger. .
Og nå, en ytterligere sak om ønsker: At det finnes ønsker, hva tyder det på? Jeg var en gang meget imponert av Arnolds strofe: Heller ikke beviser det å være sulten at vi har brød? (2) Men selv om det ikke beviser at et bestemt menneske vil få mat, beviser det at det finnes noe slikt som mat. For hvis vi var en art som normalt ikke spiste, som ikke hadde vært skapt for å spise, ville vi da ha kjent sult? Du sier at den materielle verden er 'stygg'. Jeg undres på hvordan du oppdaget det. Hvis du virkelig var et produkt av et materialistisk univers, hva kommer det av at du ikke kjenner deg hjemme der? Klager noensinne fiskene over at havet er vått? At vi stadig forbauses over tidens gang: Tenk at Jon har vokst opp og giftet seg. Jeg kan knapt tro det. Men hvorfor ikke, om det ikke faktisk er noe i oss, som ikke er midlertidig?
Betrakter vi menneskene omkring på jorden, vil vi finne en veldig åndelig sult. Ikke bare vitner religionene om det. Det finnes i høy grad også en ateistisk religiøsitet. Den opprinnelige buddhismen er et eks. på de. Likeledes ikke-gudstroende som med religiøs glød taler om livets absurditet, eller ML-eren som rødglødende kjemper for det klasseløse samfunns utopi -som alle hensyn må vike for.
Men beviser denne hunger at det finnes brød, åndelig brød? Liksom sult viser noe av menneskets konstruksjon, at det konstruert slik at det må spise (ATP). Mat finnes ellers ville ikke mennesker finnes, for det kan ikke leve uten mat.

Hvorfor skulle det ikke være på samme måte med menneskets åndelige sult? Hvorfor skulle det ikke finnes føde som møter menneskets åndelige hunger? Hvorfor er vi ikke tilfreds med et rent materialistisk univers, om vi bare er produkt av det materielle? Viser ikke heller menneskets åndelig hunger at vi ikke lever av brød alene? Vi er skapt til fellesskap med Gud. Uten kontakt med ham, når vi aldri livets mål og mening. Det vesentlige vil mangle uansett hvor mange mål vi ellers måtte nå. Da ville vår liv aldri bli det Skaperen hadde tenkt, men noe lavere og mindre: forfeilet i forhold til hans plan og hensikt.
Hunger etter Gud: Problemet og Løsningen samt Broillustrasjonen.